MAKROKOMMENTAR
Les Knut Anton Mork siste makrokommentar.
Budskapet fra Norges Banks inflasjonsrapport for juni var klar: Norsk økonomi er mer opphetet enn forutsatt i mars. Da er det sentralbankens oppgave å stramme inn. Den klassiske måten å gjøre det på, er å heve renta. Det gjorde da også Norges Bank fram til desember i fjor, men ikke nå lenger. I stedet varslet sentralbanken at renta vil bli holdt lenger på dagens nivå enn indikert i mars, kanskje helt fram til neste sommer.
På elementært nivå innebærer dette en plan om å stramme mer inn til neste år enn planlagt. Men alle som har fulgt litt med i pengepolitisk debatt, vet at hensikten vel så mye er at denne annonseringa skal virke innstrammende allerede nå. Den følger for det første av en forutsetning om at etterspørselen etter konsumvarer, boliger og investeringsprosjekter avhenger vel så mye av forventninger om hvordan omstendighetene vil bli framover som av situasjonen som av situasjonen akkurat nå. Og for det andre bygger den på en hypotese om at disse forventningene faktisk påvirkes av sentralbankens annonsering om framtidige renteplaner, den såkalte rentebanen.
Forventningsstyring kalles dette i faglitteraturen. Det har vært del av Norges Banks strategi siden de begynte å publisere rentebanen. Under Svein Gjedrem vakte sentralbanken oppsikt med å tydelig henvise til forventningsstyring da norsk økonomi var truet av mulig deflasjon i 2004. Selv om inflasjonsutsiktene tilsa en mer ekspansiv politikk, valgte hovedstyret i stedet å varsle at nøkkelrenta skulle bli liggende desto lenger på det den gangen oppsiktsvekkende lave nivået 1,75%.
I tilbakeblikk kan vi si at eksperimentet den gangen var vellykket. Men det er ingen universell erfaring. Da Haruhiko Kuroda tiltrådte som sentralbanksjef i Japan i 2013 etter mange års deflasjon, gjorde han stort nummer av å forsikre publikum om at inflasjonen skulle tilbake til målet på 2%. Han kunngjorde ingen nye tiltak som skulle få det til å skje, men satset på at det ville skje av seg selv bare folk ville tro det. Det lyktes dårlig. Først under hans etterfølger Kazuo Ueda ti år seinere begynte japansk inflasjon igjen å røre på seg, og da drevet av den internasjonale bølgen etter pandemien.
De japanske erfaringene var spesielt skuffende fordi Kurodas annonseringer var som tatt rett ut av forskningslitteraturen, ikke minst Michael Woodfords fundamentale bok Interest and Prices fra 2003. I åra etter den globale finanskrisa forsøkte flere sentralbanker å appellere til forventninger om fortsatt lave renter langt fram i tid etter at de hadde blitt senket så langt det lot seg gjøre. Hvilke eller hvor store virkninger det har hatt, strides det fortsatt om i forskningslitteraturen. Den allmenne oppfatningen er nok at virkningene har vært der, men at de har vært beskjedne. Teorien bak er også blitt angrepet, for eksempel av McKay, Nakamura og Steinsson i American Economic Review i 2016, som gjorde det klart at den hviler på en forutsetning om rasjonalitet i både atferd og forventninger som er så ekstrem at implikasjonene grenser til det absurde.
Disse forskerne så på en situasjon der en sentralbank forplikter seg til en renteendring hele fem år fram i tid. Det absurde lå i en prediksjon om at virkningene skulle bli svært så store allerede idet det framtidige rentekuttet annonseres. De signalene Norges Bank nå gir, er langt mindre dramatiske. De tilsier uendret rente nær ett år fram i tid, ikke fem; og det er ikke snakk om noen absolutt forpliktelse. Ikke desto mindre ville jeg ha foretrukket en faktisk renteheving nå framfor slik seigpining over tid. Det ville ha vakt sterke negative reaksjoner, slik som i desember i fjor. Det ville nok også ha satt mange i en vanskelig situasjon. Kanskje det til og med ville ha ført til en viss økning i ledigheten.
Men jeg mener det ville ha ført oss et godt skritt i retning av å bli ferdig med den innstrammingssituasjonen vi nå har stått i siden slutten av pandemien. Dagens strategi vil nok lykkes, men den vil ta unødig lang tid. Jeg ser fram til den dagen da jeg kan få andre spørsmål om når renta kan komme ned igjen.
Artikeln var först publisert:
https://www.dn.no/okonomi/renter/styringsrenten/norges-bank/norges-bank-burde-heller-ha-okt-renten-na/2-1-1665523
Professor emeritus ved NTNU og Handelshøyskolen BI,
Makroøkonom Garantum Wealth Management Norge AS
|
|
Produktiviteten i fastlandsøkonomien har falt siden 2021. Det reiser tvil om reallønnsvekst.
«Dette er et stort tidsskifte», sa kong Sverre etter slaget på Kalvskinnet. Det samme kan vi si nå som den store globaliseringsbølgen reverseres.
Årets lønnsforhandlinger føres på feilaktige premisser. Da kan resultatet fort bli en my runde med lønns-, pris- og valutakursspiral.
Norges Bank leverte varene i desember og lyktes med å svekke krona. Men var det nok? Det kan komme an på lønnsoppgjøret.
Vi er inne i en spiral av inflasjon, lønnsvekst og kronesvekkelse, som bare Norges Bank kan knekke. Det vil krevemot — og mer enn et kvart prosents høyere rente.
Handlingsregelen skal bevare oljepengene for framtidige generasjoner. Forskning avslører minst tre viktige grunner til at dette ikke skjer.
I fredagens statsbudsjett vil ca 20% av utgiftene bli finansiert fra oljefondet. Våre naboland klarer seg godt uten. Lider vi av samme avhengighet som u-land?
Rentetoppen er nær, og resesjon ser vi lite av. Da er det på tide å flytte søkelyset til utfordringene omkring Kina, klimaendringer og kunstig intelligens.
Tross mange og gjentatte spådommer lar resesjonen i vestlige land stadig vente på seg. Det vil den nok fortsette med.
Dagens kronesvekkelse er del av en reversering av den den reelle kronestyrkelsen vi så på 2000-tallet. Den måtte en dag komme, og svak politisk styring gjør at den kommer nå.
Inflasjon er konflikt, sier ny forskning som graver frem en gammel idé. Det gjør ikke etablerte teorier avleggs, men gir en ny linse til å betrakte inflasjonsprosessen gjennom.
Statlige og EU-myndigheter bør kunne hindre bankuroen fra å slå ut i full krise. Men den kan dempe renteoppgangen fordi forsiktigere banker kan dempe inflasjonen.
Det beste sentralbanksjefen kan gjøre, er å opplyse oss om hvor kompleks verden er.
Amerikansk resesjon er langt fra garantert. Og fusjonsreaktorer kan løse energikrisa.
Regjeringens skatteforslag bærer preg av hastverk og går fullstendig på tvers av det grønne skiftet.
Den europeiske energikrisa begynner å likne farlig på den OPEC-drevne energikrisa på 1970-tallet. Men noe er annerledes — dessverre.
Økonomiske prognosemakere slår ofte feil. Så hvorfor fortsetter så mange å lytte til dem?
Kostnadsøkning er ikke det samme som vedvarende inflasjon. Resesjon kan vi få, men ikke på grunn av renteoppgang.
Inflasjonsforventningene er nok viktige, men rollen de spiller er uklar i teorien og hva som styrer dem i praksis vet vi for lite om.
